World Wrestling

Det hender seg at bekymrede foreldre og forståsegpåere stiller opp i media og klager over hvordan voldelige spill påvirker de stakkars ungene til å bli voldelige. De viser til massemordere som har spilt Counter-Strike, og voldskriminelle som synes det er veldig gøy å slå ned tilfeldig forbipasserende når de spiller Grand Theft Auto. Vi som vokste opp på åttitallet spilte jo mye Pac Man, så vi burde jo bli påvirket til å springe rundt i mørke rom, knaske piller og høre på psykedelisk, repetitiv musikk.

Et spill som dessverre påvirket oss gutta i nabolaget litt mer enn det burde, var Tecmo World Wrestling. Ingen av oss hadde tilgang på amerikanske TV-kanaler, så vi visste veldig lite om profesjonell wrestling, men når vi så triksene de pikselerte karakterene på skjermen gjorde, måtte vi jo prøve det samme. Det ble blodig.

Et av triksene som så fantastisk tøffe ut, var piledriver, der du låser motstanderens hode mellom bena, løfter ham opp så han henger med hodet ned, og setter deg raskt ned. At dette ble gjort av trente stuntmenn i virkeligheten, hadde vi ingen konsepter om, så da jeg gjorde dette på en av kameratene mine, endte det dessverre med et digert kutt midt på toppen av hodet hans. Han måtte på sykehuset og sy, og jeg fikk ikke spille World Wrestling mer.

Mega Man

I gamle dager var ikke spill så veldig lette. Det var ikke enkle menyer man kunne klikke seg gjennom, og forklaringer på alle mulige ting. Der forklaringene forekom, var de gjerne på engelsk, og ofte ganske dårlig engelsk, siden spillene var utviklet i Japan.

Et spill som jeg virkelig slet med, var det første Mega Man-spillet som kom til Nintendo. Oppfølgerne blir gjerne omtalt i bedre ordelag, for det første spillet var vanskelig. Ikke gikk det an å lagre hvor du hadde kommet i spillet heller, så du måtte faktisk spille gjennom hele greia på en gang for å si at du hadde spilt gjennom det.

Jeg hadde gitt det en del forsøk, men jeg hadde aldri helt klart å komme meg gjennom. Som niåring har man jo slike ting som leggetid og skole, og det var ikke lett å få tid til å spille ti timer sammenhengende. Heldigvis ble jeg syk, og kunne sitte på rommet mitt hele dagen og spille. Hvis jeg kunne vært like flink med måloppnåelse ellers i livet hadde jeg nok vært president, men mine prestasjoner begrenset seg til å bli den første på skolen som klarte å spille gjennom Mega Man, og det ga jo en viss cred. Jeg var ihvertfall stolt.